Tiurheimen-velkommen

DE "NYES" MISFORSTÅTTE HUNDEVERDEN

av Trond Lereng

Man kan lese på diverse nettsteder at det diskuteres høylytt om forkjellige dressurmetoder. Dette deler seg i hovedsak i to leire. Det er dressur med stor vekt på bruk av godbit, og den tradisjonelle metoden som setter eier i sentrum for hundens oppmerksomhet, og hvor eier er den primære forsterker.

Mange av ”de nye” er veldig opptatt av de teoretiske læringsprinsippene. Det er imidlertid ganske uinteressant for den vanlige hundeeier å forsøke og sette seg inn i dette. Dette er noe som kun fører til forvirring. Det kan man se i diverse nettdiskusjoner der deltakerne tror, synser og lager sine egne fortolkninger. De ”lærde” strides også om mye av innholdet i begrepene. Det hele kommer an på hvordan man tolker det som står i fagbøkene, og i diskusjoner på nettet bærer dette lett galt av sted.

Som vi vet har også mennesker dressert hunder i generasjoner med godt resultat uten å ha noe kjennskap til det teoretiske.

Legger også merke til at ”de nye” åpenbart har problemer med å omsette det teoretiske til enkle, praktiske råd som den vanlige hundeeier lykkes med. M.a.o kan de ikke svare på hvordan de vil bruke læringspsykologien i forhold til de problemene som blir tatt opp. Som et eksempel kan det nevnes at da en hundeier ba om råd fordi hans hund trakk i kobbel på tur fikk han følgende svar: ”Hunder som trekker i båndet får ingen tur”……... Dette rådet ble gitt på nettstedet Canis av en som holder dressurkurs innen klikkertrening…..

I bladet Politihunden nr. 3 / 08 skriver veterinær Bille, som er tilknyttet den Danske politihundetjenesten følgende:

Opfører din hund sig dyrisk?

”Til tider kan det også blive for meget, for en hund er blot en hund og et dyr. De store lange analyser om hvordan den modtager og føler omverdenen er nogle ganger mer til skade end til gavn for hunden. Lad de leve og have et godt hundeliv, og lad være med att tænke for meget på hvordan hjernen er skruet sammen hos hunden. Sådan som du reagerer spontant overfor hunden viser sig ofte i længden at være det mest naturlige”.

Kanskje noe å tenke på?

”UTELUKKENDE POSITIVT”

Det er mange som hevder at de trener hund ”utelukkende positivt”. Dette er faktisk ikke mulig. Noe som artikkelen Hundens ”nye” verden av yrkesinstruktør ved Nordenstam Hundeskole / stud. Etologi Jon G. Hov gir gode eksempler på. Kritikerne av artikkelen har imidlertid ikke nok kunnskaper til å forstå forskjellen på de ulike prosedyrene, og hva det gis eksempler på i artikkelen. Det gis eksempler på negativ forsterkning, og dette er noe vi alle benytter oss av når vi går tur med hunden vår. Og det må være et element av positiv straff i negativ forsterkning for at vi kan definere tiltakene / læringen som negativ forsterkning.

Et godt eksempel er; hver gang det gås tur med hunden brukes negativ forsterkning. F. eks. dersom hunden trekker i kobbel vil den få et ubehag i halsen pga. at den selv trekker i båndet. Kobbelet som strammer seg rundt halsen til hunden blir omtalt i læringspsykologien for positiv straff. Når hunden slutter å dra i kobbelet blir dette omtalt som negativ forsterkning. Hunden har altså selv mulighet til å fjerne ubehaget.

Dette skjer ved for eksempel at eier stopper opp, eller snur og går i en annen retning. Tenk deg alle eksemplene på negativ forsterkning som du kan finne på tur, hvis du ser nøye etter. Kobbelet som strammer seg rundt et tre, presset av kobbelet medfører at hunden snur og går i riktig retning osv. Alle har altså brukt negativ forsterkning på tur i en eller annen form. Å hevde noe annet blir derfor løgn.

Hvorfor er det slik at noen påstår at de kun bruker utelukkende positive forsterkere? Dette gjør de selvfølgelig for å spille på hundeeiers antropomorfistiske syn, og dermed lurer de hundeeiere til å tro at det er mulig å trene utelukkende positivt.

Noe som er svært skadelig for hele hundesaken.

Et stort problem med begrepene er at de fleste tolker negativ forsterkning og positiv straff som såkalte harde metoder. Negativ forsterkning trenger ikke nødvendigvis å være hardt!

Mennesker som hevder at de bruker kun positiv forsterkning for å lære hunden å ikke trekke i kobbel har også brukt en negativ forsterkning ved at de har kobbel på hunden. Dette gjør de ved å stoppe opp, for deretter å belønne hunden når den går riktig. Derfor har de altså brukt en negativ forsterkning i seg selv, for å få frem en adferd som de i neste øyeblikk kan belønne. De tror imidlertid at de kun har brukt positiv forsterkning.

Å oppdra hunder utelukkende med effektive positive forsterkere har vist seg vanskelig i virkelighetens verden. Utfordringen er å finne positive forsterkere som er attraktive nok til at hunden velger det vi ønsker at den skal gjøre. Det vil i mange tilfeller være umulig å kontrollere alle forsterkerne ute i det praktiske liv hvor hunden utsettes for en mengde påvirkninger og fristelser. Jfr. ro i oppflukt for fuglehunder. En normalt utviklet fuglehund med lav terskel på jaktlyst vil alltid velge det som frister mest. Nemlig det å gå etter fuglen i oppflukten, fremfor det vi kan tilby av ”goder”. Dvs. det finnes ingen forsterkere som er gode nok til at hunden avstår fra den uønskede og instinktive handlingen.

Det hevdes at fuglen i seg selv kan benyttes som positiv forsterker ved at den felles etter et korrekt utført fuglearbeid, men dette er selvfølgelig avhengig av at jegeren treffer slik at det faktisk blir en belønning. Og vi vet jo at det ikke alltid skjer….. (For øvrig er ikke dette noe nytt, tvert i mot er dette en klassisk måte å trene fuglehunder på). Eller ved at hunden får lov til å apportere den felte fuglen. Men vi vet jo også at hvis hunden apporterer ofte kan den lett utvikle seg til å bli en fallapportør.

Fuglen kan også brukes som positiv forsterker på den måten at når hunden utfører korrekte fuglearbeider får den lov til å jakte videre. Men hvor mange jegere er det som avbryter jakten hvis hunden feiler ved f. eks. en knallapport? De fleste har tross alt en tilmålt tid som de kan benytte i fjellet, og da vil jegeren utnytte denne tiden maksimalt. Dessuten vet vi at i forbindelse med trening av unghunder bør man gi seg når hunden har utført et godt fuglearbeid, og ikke fortsette pga. faren for at hunden vil feile i neste situasjon.

Igjen beveger man seg inn i den teoretiske verden om hvordan hundetrening ideelt sett kunne ha vært. Dette er skrivebordsteorier som har liten eller ingen forankring i det praktiske liv.

Hvis man sammenligner det å trene fuglehunder med f. eks. lydighetstrening eller agility er det meget stor forskjell. På en lydighets – eller agilitybane innen for et begrenset området, og hvor hunden arbeider i nær kontakt med føreren, vil det naturligvis være mye enklere å kontrollere forsterkerne i motsetning til en fuglehundtrener som arbeider med hunden ute i fjellet.

Eller tenk deg følgende situasjon: Den skarpdresserte politihunden sitter i politibilen under utrykning. Hunden bygger da opp en meget sterk forventning om at den skal ut å jobbe. Etter hvert blir hunden sendt i angrep mot en kriminell. Hunden har lav terskel på skarphet, jakt – og kamplyst. Underveis i angrepet oppstår det en situasjon som gjør at hundeføreren beordrer avbrutt angrep. Tror du da at dette kan læres ”utelukkende positivt”? Nok et eksempel på at det vi kan tilby som positive forsterkere kun finnes i den teoretiske verden.

I begge disse situasjonene er vi avhengig av at bindingen / den usynelige koblingen mellom hund og eier er så sterk at hunden velger eier fremfor andre påvirkninger / fristelser. Hundens sosiale terskler og tidligere erfaringer spiller også en avgjørende rolle for hundens valg.

Binding til eier vil m.a.o. si:

-Eier setter seg selv i sentrum for hundens oppmerksomhet gjennom: Læring. Lek og Arbeidsoppgaver – slik at hunden for fokus på eier.

-Konsekvent oppførsel fra eier vil hunden generalisere til også andre situasjoner i hverdagen.

STRAFF

”De nye” innser heller ikke at det faktisk er nødvendig å bruke straff / true med straff. Nå er det imidlertid bred enighet blant internasjonale profesjonelle trenere at straff er nødvendig. Diskusjonen går imidlertid på hva som er etisk forsvarlig.

Straff er faktisk noe som hele vårt samfunn bl.a. er tuftet på. Hva er årsaken til at de fleste billister tross alt overholder fartsgrensene? Selvfølgelig vårt høye bøtenivå. Og hvorfor avstår de fleste voksne, normale mennesker fra å stjele i butikker? Trussel om straff! Og en ting til; moral. Vi mennesker avstår fra uønskede handlinger fordi vi har noenlunde samme syn på hva som er rett, og hva som er galt. Slike abstrakte begreper finnes ikke i hundeverdenen. Derfor må hundene styres i den retning vi ønsker, og som sagt; det er ikke mulig med ”kun det gode”.

Det kan virke som om mange tror at bare vi er snill mot hunden så er den snill tilbake. Slik er det ikke. Tvert i mot! Hvis ikke vi styrer og kontrollerer hunden vil den forsøke å styre selv, og den utvikler negativ adferd. Dette vil naturligvis oppleves som et problem for hundeeier. Noe som til syvende og sist går utover hunden og hele hundeholdet.

”De nye” er motstandere av positiv straff. Derfor benytter de negativ straff, men det er også straff! De mener at det er en bedre og mildere form for straff enn positiv straff. Men kan man være sikker på det? Vi vet ikke med sikkerhet hvordan hunden oppfatter dette, og jeg er sikker på at det finnes en mengde situasjoner og individer som opplever negativ straff hardere enn positiv straff.

Er det ikke i mange tilfeller bedre for hunden å få et nyp i øret, et napp i båndet kontra det å bli stengt bort i fra sin flokk? Er det ikke bedre med en kontant fysisk påvirkning i stedet for en psykisk påvirkning? Jfr. ”de nye” som f. eks. stenger hunden inne i bilen ved uønsket adferd under trening (”time – out”). Dette gjør de altså i den hensikt å fortelle hunden at de ikke er fornøyd med dens handlinger, og at den dermed må endre seg. Men er hunden i stand til å forstå dette fullt ut? Hunder har selvfølgelig ingen forutsetninger for å reflektere over hva den har gjort galt, og hva den videre skal gjøre for at eier skal bli fornøyd der den sitter i bilen.

Og hvorfor bruker man straff? Fordi man ønsker å endre en adferd, og adferd endres pga. konsekvensene. Hvis adferden ikke endres er det ikke brukt verken positiv forsterkning, positiv straff eller negativ straff. Navnet på de forskjellige prosedyrer beskrives ut i fra virkningen den har på adferden.

Straff benyttes altså fordi man ønsker å få mindre av / redusere noe. Og da må også konsekvensen av den negative straffen være av en slik art at hunden ikke ønsker mer av den konsekvensen som eier påfører hunden.

Hvis man observerer hunder som har blitt utsatt for negativ straff ”virrer” de stresset rundt i sin søken etter hva eier egentlig ønsker. Vi må jo stille krav til hunden, men hvordan skal den forstå hvilke krav vi stiller med slike uklare metoder? Dvs. eiers signaler er for svake slik at hunden blir usikker, og det oppstår et mistillitsforholdet hund / eier.

Det er imidlertid viktig at hvis vi ønsker å forandre en negativ adferd hos hunden, må vi gi den et alternativ til den uønskede adferden. F. eks. hunder som har en tendens til å utagere mot andre hunder på tur, kommanderes – på plass! Eller hunder som hopper opp på folk kommanderes – sitt!

Det er også selvfølgelig viktig at hunden forstår hva den korrigeres / straffes for, eller for den saks skyld hva den belønnes for.

Jeg er imidlertid sikker på at det er mer behagelig for mange eiere å benytte seg av negativ straff da de selv ikke direkte påfører hunden ubehaget. Dvs. at ”de nye” tar mer hensyn til seg selv enn til hundens ve og vel.

BORTFORKLARINGER

”De nye” kommer også opp i situasjoner hvor hunden utfører uønskede handlinger, og de må gripe fysisk inn overfor hunden sin, og på den måten bryter med begrepet ”utelukkende positivt”. Men da kamuflerer de dette i mer politisk korrekte ord og vendinger, og kaller det . ”brannslukking”.

”De nye” benytter også som nevnt ”time out”. Som eksempel på dette kan nevnes: En fortvilet hundeeier ba om råd i forbindelse med at hunden hans var svært urolig når de fikk besøk hjemme. Dette var plagsomt for både gjester og eier, og helt sikkert for hunden! Eier forsøkte å løse dette ved ”time out” fordi han var motstander av å påføre hunden fysisk ubehag. (Men hva med psykisk ubehag?……) Derfor stengte han hunden borte i fra flokkens medlemmer ved å lukke den inne på et rom, for så å ta den ut igjen når den var rolig. Problemet var imidlertid at de nådde aldri målet. Hunden ble aldri rolig.

Dette er et typisk eksempel på ren ønsketenking om hvordan hundedressur burde ha vært, men som har liten eller ingen rot i virkelighetens verden. Som vi vet har ikke hunden evnen til å angre seg der den sitter på rommet, for deretter og endre seg slik eier ønsker.

Vi vet jo at dette kan gjøres mye enklere ved å lære hunden kommandoen – legg deg! Da kan også hunden få være der den helst vil være, nemlig sammen med sin flokk i stedet for å bli stengt bort / isolert. Dette forutsetter selvfølgelig at man har så kontroll at hunden faktisk legger seg og faller til ro. Gjør den det, er det en gylden mulighet til og positivt forsterke adferden at hunden er rolig. Dette gjøres ved ros, mimikk, samt at hunden føler tilhørighet.

Husk at hunden er et flokkdyr og har derfor sterke sosiale bindinger. Og da kan man spørre: Hvem benytter harde metoder? Hvem er ”snill”, hvem er ”slem”?

Når det gjelder hunder som bråker, bjeffer, hopper på folk etc., etc., og ellers er generelt ulydige, da sier de f. eks. : ”hunden må få være hund, den må få ha sin personlighet, hunden kan ikke godt nok i situasjonen, de skylder på dårlig avl, pubertet”, pluss en mengde andre unnskyldninger. Hvorfor ikke innse realiteten? Hunden er rett og slett ulydig!

Og hva med uttrykket ”time – out”? Er ikke også det bare for enkelte mennesker et ”bedre klingende” ord for en straffereaksjon? Hvorfor ikke kalle en spade for en spade?

Ser også at når ”de nyes” metoder ikke egner seg til adferdsendring av problemhunder så er de raske til å anbefale avlivning. ”Snill” eller ”slem?

Svært mye av diverse problemhunder skyldes selvfølgelig at eier ikke har tatt oppgaven alvorlig nok, og i sin unnfallenhet har latt det skure å gå . Og når hundeeier får klar beskjed om dette kommer ”de nye” på banen og kritiserer for at hundeeier får skyldfølelse. Det er sikkert noen som får det, men da er det i så fall vel fortjent!

KONSEKVENS

Når vi henviser til tispemorens instinktive metoder for valpeoppdragelse, og faktisk hvor ”hard” hun av og til kan være, da kommer også ”de nye” på banen. Da er tispemor usunn, og det bør ikke avles på slike tisper. Personer som kommer med slike påstander kan umulig ha studert flere valpekull.

Nå har ikke vi mulighet til å etterligne tispemorens oppdragelse av sine valper fullt ut. Til det klarer ikke vi å fange opp alle signaler, og vi reagerer for sent. Men vi kan med hell benytte oss av elementer av det tispa gjør. Se bare på hundeflokken. Der blir de etablerte grenser overholdt hele tiden. Foreldredyrene er oppmerksomme i sin styring og kontroll av valpene, og griper tydelig inn og justerer kursen der det er nødvendig. Dvs. de sørger for at det som blir sagt, blir gjort, hver gang! Samtidig som de selvfølgelig utviser godhet og omsorg. Er det noen grunn til at ikke vi skal være like konsekvente, tydelige, kjærlige og omsorgsfulle?

Altså; gode hundeeiere sørger for å etablere strenge grenser og klare regler for hunden, og sørger for at det som blir sagt blir gjort, hver gang. Dvs. man må være konsekvent, og gi tydelige signaler til hunden om hva man forventer av den. Da opplever hunden eier som en trygg, forutsigbar og omsorgsfull leder som hunden kan stole på. På denne måten blir det enkelt for hunden å forholde seg til sin eier. Det pålegger hundeeier å ta ansvar for den hunden man har anskaffet seg.

Hvis hunden bryter de fastlagte grensene må det føre til en konsekvens for hunden. Mange av ”de nye” hevder at konsekvensen skal være at belønning / gode uteblir. Dette er imidlertid ikke en tydelig nok konsekvens for mange hunder. Og husk; desto lavere terskler hunden har på sentrale instinkter desto viktigere er det med sosialisering, styring, kontroll og at eier er konsekvent, jfr. jakthunder, polarhunder m.fl.

Vi som trener fuglehunder vet at disse har lav terskel på jaktlyst, og at momentet ro i oppflukt er en krevende øvelse. Vi blir alltid møtt med motargumenter som ”det er også andre hunder med sterke instinkter”. Ja, det er riktig. F. eks. polarhundene krever selvfølgelig streng styring og kontroll. Men hvor ofte er en polarhund 300 – 400 m unna sin eier, og likevel skal adlyde? Aldri, da har den i tilfelle stukket av.

Nyere forskning har også vist at eiere som har bestemt og streng grensesetting og er konsekvente har hunder med bedre lydighet og færre problemer. Se Hundesport nr. 1 / 08, s. 40 og 41.

Mitt bestemte inntrykk er at blant ”de nye” er det en sterk overvekt av hundeeiere med slapp grensesetting, overdreven bruk av godbiter og manglende konsekvens. I stedet for å behandle hunden som det den er, nemlig et rovdyr og flokkdyr, behandler de hunden som et lite barn. Det er for øvrig litt forunderlig å se foreldre med streng grensesetting overfor barn samtidig som de har slapp / ettergivende grenser i forhold til sin hund. Hva er grunnen til dette?

Man kan se f. eks. på nettstedet canis at det er to ord som til stadighet går igjen, og det er ”stakkars hunden”. Denne holdningen går som en rød tråd igjennom diskusjonene. På denne måten gjør de hunden stor urett.

MANGELFULL STYRING OG KONTROLL

”De nye” mener at hunden nærmest på egen hånd skal finne ut av hva vi ønsker, for så å belønne ønsket adferd. Det er selvfølgelig ingen uenighet i at ønsket adferd skal belønnes, men vi kommer faktisk heller ikke utenom korrigering. ”De nye” sier ofte; jeg belønner hunden når den gjør rett, og overser ved feil. Da må man spørre; Hva belønnes det med? Og har denne belønningen noen effekt i forhold til problemet? Jfr. ro i oppflukt for fuglehunder. Og har ikke belønningen noen effekt, er det heller ikke brukt positiv forsterkning.

Men er det ikke litt for mye forlangt at hunden selv skal orientere seg frem i vår kompliserte verden slik at den kan oppnå et gode? ”De nye” sier: ”man får mye adferd”. Vel, jeg vil heller si; man får en masete, usikker hund pga. manglende styring og kontroll. Hunden er hele tiden på søken etter hva vil egentlig hundeeier? Hva vil flokklederen, eller for å si det på en annen måte; flokklederen mangler! Lederen er ikke tilstedet og veileder hunden sin inn i ønsket adferd.

Jeg vil ikke ha såkalt ”mye adferd”! Jeg vil ha en rolig, avbalansert hund som kjenner sin plass, og er trygg på sin eier.

Man kan også lese på flere nettsteder at mange er motstander av å lære hunden ordet –nei. Men i stedet anbefales det å lære inn ord som –stopp eller –feil. Dette er bare vås, og noe som unødig vanskeliggjør hele hundeoppdragelsen. Og hva er hensikten? Nei, det er det faktisk ingen som kan svare på………Men det høres vel mer ”riktig” ut i enkeltes ører.

Wrong eller Stopp brukes ofte i klikkertrening i forbindelse med atferder som ikke medfører belønning, og betyr derfor - fortsett til du får klikket, denne atferden får du ikke belønning for. På den måten kaster du bort unødvendig tid på atferder som ikke kan belønnes.

MED EIER I FOKUS

Denne metoden setter eier i fokus, og eier benytter seg selv som primærforsterker for hunden. Dette innebærer at uønsket oppførsel eller manglende reaksjon på eiers signal, rettes med en fysisk påvirkning eller annen korrigering. Dette fører til styring av hunden, og hunden ledes inn i den ønskede adferden som straks belønnes. Foretrukne positive forsterkere er sosialt relatert gjennom bruk av stemme, kjærtegn og lek. Det viser seg at denne måten å belønne hunden på i seg selv er med på å styrke tilknytning og binding mellom hund og eier. Det blir en fin veksling mellom aktivitet og passivitet. Hunden lærer seg å bli styrt, og eier lærer å styre. Dermed blir eier i sentrum for all aktivitet.

Hunder binder seg og knytter sterke bånd til de menneskene som den lever sammen med. Dette er naturlig for hunden ettersom den er et flokkdyr. Det er også naturgitt at hunder ”krever” en avgjørelse om hvor de hører hjemme i flokken, dvs. at rangordningen må være på plass.

Når vi dresserer hunder må vi veilede, og forklare de hva som er rett. Dette gjøres gjennom positive innlæringsmetoder med belønning, lek og ros. Og vi må etterstrebe å gjøre det så enkelt for hunden som mulig. Derfor må vi være tydelige, og gjøre stor forskjell på kommandoord og ros.

Gode huskeregler for innlæring er:

- Vi må uttale kommandoordet før fysisk påvirkning.

- Hunden belønnes for det den gjør, ikke for det den har gjort.

- Hvis hunden gjør feil må vi hjelpe den ved å si – nei -, for deretter å gjenta hva den skulle ha gjort, dvs. kommandoordet. For så å belønne i det den utfører ønsket handling.

- Hvis hunden ikke tør må vi vise at den kan. Husk sikker eier gir sikker hund, usikker eier gir usikker hund, jfr. smittsom adferd.

Noen hevder at belønning etter en negativ forsterkning ikke har noen funksjon. Dette finnes det imidlertid ingen forskning på, så denne påstanden kan ikke dokumenteres. Det er imidlertid heller ingen som kan bevise at belønning etter straff ikke har virkning. Men alle som har erfaring i å trene hunder vet at dette fungerer utmerket i praksis, og at dette er en pedagogisk meget god måte å trene hunder på. Og det er det som teller.

Husk at fraværet av straff også er belønning. Derfor er det viktig med tydelige konsekvenser. Spørsmålet er om det er fraværet av straff hunden reagerer på, eller om det er BELØNNINGEN!

Det skrives mye rart på diverse nettsteder, og en skriver slik: ”F. eks. er påstanden om at det skal være nok med førers ros og kontakt det reneste tøv.” Grunnen til at enkelte hevder dette må være fordi de ikke har lært kunsten å bruke seg selv. De har heller ikke klart å skape god nok binding og sterke nok bånd slik at hunden responderer på eier som den primære forsterker. Derimot har de gjort seg avhengig av å lokke og lure med godbiter.

Selv en profilert adferdskonsulent som er tilhenger av ”de nyes” metoder, innrømmet i en diskusjon at i de tilfeller hvor eier har etablert sterk binding til hunden fungerer det godt med eier som den primære forsterker. Underforstått betyr det at de som ikke får til å bruke seg selv som ”godbit” rett og slett ikke vet hvordan de gjør det! – mest sannsynlig fordi de aldri har lært det…. Derfor faller de også igjennom med sine argumenter da praksisen mangler. Dette er en direkte konsekvens i rekken av ”godbitkurs” som arrangeres rundt omkring med inkompetente og uerfarne ”instruktører”.

Hunder er egoistiske vesener som hele tiden vil legge forholdene best mulig til rette for seg selv. Men ved å bruke sunn fornuft og metoder som fungerer i praksis kan vi lære hunden at det lønner seg for den at vi er fornøyd. På denne måten lærer hunden å jobbe for oss, dvs. flokklederen.

Det er også naturgitt at hunder underkaster seg, og innynder seg hos flokklederen. Men da må du også være det!

Bruk sunn fornuft i ditt hundehold, og metoder som fungerer i praksis.

Kilder: Bøkene Nye DU er sjefen og Full kontroll av Geir Nordenstam

Diverse nummer av Hundeskolenytt, Nordenstam Hundeskole

Internettsiden til Nordenstam Hundeskole, www.nordenstam.no

Diverse notater gjort på kurs hos Nordenstam Hundeskole.

Hundesport nr. 1 / 08

Politihunden nr. 3 / 08