Tiurheimen_artikler

Artikkelsiden

RYPEJAKTA HØSTEN 2008

Som de fleste andre jegere hadde vi ikke alt for store forventninger til rypebestanden i år. Tellinger gjort på deler av vårt terreng i Østerdalen viste en halvering i forhold til antall kull i fjor høst. Dette fant vi også fort ut at stemte bra med våre egne observasjoner etter hvert som jaktdagene gikk.

Det var særlig i de høytliggende delene av terrenget at det åpenbart hadde gått galt med klekkingen. Det var veldig lite fugl på rundt 900 – 1000 m. Men lenger nede i tette bjørkekjerr var det nesten like bra som foregående år.

Dette vanskeligjorde selvfølgelig jakta da det var problematisk å jakte i så tett vegetasjon. Hundene kom raskt ut av syne, og det var ikke lett å få gode skuddsjanser.

Jaktlaget bestod av min svigefar, Odvar på 76 år !, Arild, Kristin, Jan Erik og meg selv. Vi hadde med Gordonsetterene Rastebergets Lissi, Balder, Queen, Tiurheimens Bess, Sam, Jerva, Vette og Kleiner Munsterlanderne Bess og Rigo.

Odvar og Arild hadde mange flotte jaktdager med den erfarne og dyktige Rigo. Han taklet forholdene meget bra, og brakte til stadighet fugl for skudd i tette bjørkekrattet. Rigo holder meget god kontakt, er selvfølgelig sikker i stand og er komplett rolig i oppflukt og skudd, og med to gode skyttere ble det bra med rype og noen orrfugl.

Jan Erik jobbet mye med unghundene Balder og Queen. Begge to viste skikkelig lovende takter. Det var særlig Balder som utmerket seg med etter hvert flere virkelig gode situasjoner med sine første stander og felling av ryper. Han var også veldig behersket og rolig i fuglesituasjon. Balder er en flott hanhund som helt klart vil kunne bli en virkelig god jakthund.

Våre egne hunder gjorde også sitt aller beste. De voksne hundene gikk godt som tidligere, og fant si fugl slik at vi sikret oss noen gode middager.

Jeg valgte å gå mest mulig i åpent terreng med Vette slik at jeg hadde full kontroll på hva som til enhver tid skjedde. Hun gikk godt, og hadde som ventet lagt på søket sitt betraktelig i forhold til i fjor. Selv om det ble litt få situasjoner oppe i høyden, viste hun seg atter som en meget god fuglebehandler med fast stand som hun alltid holder, lange, kontrollerte og presise avanser, reising og komplett ro i oppflukt og skudd.

I skrivende stund har vi også hatt noen flotte dager i skogen. Vi har prioritert Vette for at hun skal få mest mulig erfaring slik at også hun kan utvikle seg til en god skogsfuglhund. Hun holder meget god kontakt, og takler fuglen veldig bra. Hun er meget forstandig i fuglesituasjoner, og viser en glimrende kombinasjon av godt fotarbeid kombinert med god vindbruk på overvær. Noe som gjentatte ganger har resultert i stand på skogsfugl. Er overbevist om at hun blir en utmerket skogsfuglhund. Noe som er en hovedmålsetning for vårt hundehold og avl.

Vi har også fått meget gode tilbakemeldinger i fra Roar Kristiansen med Tiurheimens Jerv, og Gjermund Lindstad med Tiurheimens Ulv (Pelle).

Begge disse to er valpekjøpere som har jobbet seriøst med bikkjene og lagt ned en masse arbeid i dressur og trening. Og da kommer også resultatene i form av stand og fugl i sekken.

HUNDESPORT - ET MEDLEMSBLAD MED STERK SLAGSIDE!

Etter omorganiseringen av NKK er nå alle "tvunget" til å motta bladet Hundesport, og da bør bladets innhold i størst mulig grad omfatte alle medlemmenes forskjellige innfallsvinkler til bl.a. hundehold og dressur. Har i lang tid lagt merke til at bladet dessverre har en sterk slagside i det bladet tydeligvis er blitt et talerør for de "myke" dressurmetodene. Dette går som en rød tråd i gjennom alle Hundesports nummer, og det er åpenbart "snillistene" som råder over bladets innhold. Dette mener jeg blir veldig feil. Ettersom nå så å si hele "hundenorge" mottar Hundesport, enten man vil eller ei, må det være et balansert innhold som presenteres. Så lenge man velger og til stadighet å komme med stoff fra den "ene siden", må man også skrive om de mer velprøvde, og tradisjonelle metodene for hundedressur.

I siste nummer av bladet var det også viet to sider om yrke adferdskonsulent. Stiller et stort spørsmålstegn ved at man lar en person markedsføre seg selv på denne måten. Artikkelforfatteren fikk også anledning til å nærmest fraråde bruk av hundetrenere. Nå finnes det jo virkelig gode hundetrenere med lang og bred erfaring som kan vise til meget gode resultater når det gjelder problemhunder.

I et tidligere nummer av Hundesport var det følgende overskrift: "Ville du gjort dette mot hunden din?" Der var det beskrevet en hel rekke såkalte "harde" metoder. Greit nok at noen av dem var både brutale og uakseptable, men når det å trykke en hund på krysset under innlæring av sitt listes opp som en hard metode, ja, da blir det rett og slett for dumt!

Oppfordrer redaktøren til å trykke artikler, synspunkter og annet stoff fra de mer tradisjonelle hundedressørene som setter lederskapet i fokus

Vennlig hilsen

Kristin Heltberg Lereng

____________________________________________________

HUNDESPORT - ET MEDLEMSBLAD MED STERK SLAGSIDE.

Svar til: Nina og Knut Olsen.

Vi er åpenbart uenige om en del av innholdet i og kvaliteten på bladet Hundesport. Det finnes selvfølgelig en del gode artikler, mens enkelte andre er direkte tøvete. Vi tenker her bl.a. på et intervju med et profilert hundemenneske som påstår at mange hunder mosjoneres for mye. Dette er jo det reneste nonsens, og burde ikke ha stått på trykk i et hundeblad. Problemet for mange hunder er jo som vi alle vet tvert i mot. Men nok om det.

Dere berører begrepet lederskap. Dette er tydeligvis et uttrykk som mange av "de nye" av en eller annen grunn har hengt seg opp i, og "sliter" med. De mener at det er et diffust uttrykk. Nå er det mange ord og uttrykk i språket vårt som det ikke finnes noen klar og eksakt definisjon på, og det er det da heller intet behov for. Men som likevel de fleste voksne, oppegående mennesker har en noenlunde omforent mening om. Så også begrepet lederskap.

For oss betyr lederskap bl.a. at man har etablert konsekvente regler og grenser, og sørger for at disse overholdes slik at hundene blir trygge på hva de skal forholde seg til. At man er konsekvent, dvs. som Nordenstam Hundeskole så utmerket utrykker det; sørger for at det som blir sagt, blir gjort, hver gang. At eier tar initiativ til all aktivitet, og på den måten står i sentrum for hunden. Slik bygges det opp et tillitts forhold, og det oppstår en binding/bånd mellom hund og eier.

Binding til eier vil mao si:

1. Eier setter seg selv i sentrum for hundens aktivitet gjennom: Læring, Lek og Arbeidsoppgaver – slik at hunden blir oppmerksom på deg.

2. Denne konsekvente oppførselen fra hundeeier, vil hunden generalisere til situasjoner i hverdagen.

På denne måten sørger man for styring og kontroll, dvs. sagt på en enklere måte; lederskap !

Som dere ser så er dette nærmest identisk med hva dere selv skriver om lederskap, og ut i fra deres innlegg ser det også ut til at vi trener hund ganske likt ! Det mange av "de nye" imidlertid synes og tro, er at vi som trener tradisjonelt "banker" bikkja, og driver annen form for uakseptabel håndtering av hund. Det er selvfølgelig ikke riktig, og slettes ikke nødvendig ! Derimot benytter vi oss av positive innlæringsmetoder med masse lek, kjærlighet og belønning. Ønsket adferd belønnes, og uønsket adferd korrigeres og avpasses etter hvert enkelt individ. Og vær klar over at alle eiere benytter seg av positiv straff og negativ forsterkning i sitt hundehold. Jfr. en utmerket artikkel skrevet av yrkesinstruktør og stud. etologi Danmark Etologiske Institutt Jon G. Hov, se www.nordenstam.no eller www.engelsksetter.se.

Men det vi reagerer sterkt i mot er de som faktisk påstår at man ikke engang skal si nei til sin hund. I et tidligere nummer av Hundesport skrev en av bladets faste spaltister; "Man kan jo bli fristet til å si nei". Dette mente hun var en uheldig metode. Alle er enige om at ønsket adferd skal belønnes, men hvis man ikke griper tydelig inn overfor uønsket adferd vil det aldri bli noen skikkelig konsekvens for hundene. Dette fører igjen til at man ikke er i stand til å få hunder som er lydige nok, og da særlig i sterkt provoserende situasjoner som f. eks. jage katter, joggere, ro i oppflukt for fuglehunder m.m.

Håper at dette klargjorde hva vi legger i begrepet velprøvde, tradisjonelle metoder.

Vennlig hilsen

Trond og Kristin H. Lereng

_______________________________________________

Hundens ”nye” verden!

Av yrkesinstruktør og stud. Etologi

Danmark Etologiske Institutt

Jon G. Hov

Gjennom deltagelse ved en rekke seminarer i inn og utland, har jeg kommet i kontakt med mange aktører i hundebransjen. Dette har vært lærerike og interessante observasjoner både på godt og vondt.

Jeg har fått innblikk i en skremmende utvikling der antropomorfismen styrer menneskene og deres holdninger til hund. Antropomorfismen (menneskeliggjøringen) viser seg som en viktig del av hundeholdet hvor folk flest menneskeliggjør sine hunder. Vi blir alle følelsesmessig engasjert i våre hunder, men det finnes dessverre mennesker som glemmer at en hund er en hund, og ikke et menneske på fire bein. Og det er i denne forbindelse problemene oppstår.

Amerikanske hundeeiere svarte slik på en undersøkelse gjort av American Animal Hospital Association i 2004:

50 prosent ville ta med hunden/katt på øde øy fremfor familiemedlemmer. 80 prosent sa at selskap var hovedgrunnen til at de eide en hund, 72 prosent det å kose med hunden var hundens viktigste egenskap. 79 prosent kjøpte bursdagsgave til sin hund 33 prosent snakket med hunden på telefon 62 prosent signerte julekort og lignende med hundens navn og bilde

Når folk flest vet at hunden er et flokkdyr og rovdyr, bør man forstå at å behandle hunden som et menneske ikke er rettferdig ovenfor hunden.

”Hunden har flere behov enn å bli snakket i telefonen med”.

For å få fullt utbytte og glede av en hund er det ikke nødvendig å trene hunden til å bli et halvt menneske, poenget er å åpne muligheten til å bli halvt hund selv.

Noe som opprører meg kraftig, er når jeg leser litteratur, og snakker med hundetrenere som farer med løgn!

Den nye trenden i en del av den internasjonale hundeverdenen, er at det ikke skal være tillatt å si NEI!

Det skal fokuseres på å belønne hunden for det den gjør riktig.

(Å belønne er det da heller ingen uenighet om).

Og det hevdes av ulike aktører at det er mulig å trene, og oppdra hunden gjennom utelukkende bruk av positive forsterkninger.

Begrepet positivt, blir også missbrukt av aktører som spiller på hundeeierens antropomorfistiske syn og følelser i forhold til hunden.

Er du mindre glad i hunden fordi du setter en grense for hva som er lov, kontra hva som ikke er lov?

Begrepet positivt er også svært misvisende, og som ofte feiltolkes av hundeeiere. Positiv forsterkning er et positivt ladet begrep som assosieres med det å være snill. Negativ forsterkning blir ofte tolket med det å være slem.

Læringspsykologien tar ikke høyde for de abstrakte begrepene som det å være snill kontra det å være slem.

Som de fleste bør vite, eksisterer ikke disse begrepene i hundeverdenen.

Begrepene positiv forsterkning, negativ forsterkning, positiv straff og negativ straff, er hentet direkte fra læringspsykologien for å forklare hvordan et individ lærer.

Hvordan forandrer en atferd seg?

En atferd forandrer seg på grunn av konsekvensene.

I Læringspsykologien har man da definert de ulike konsekvensene, og satt disse inn i et system.

Jeg skal ikke i denne artikkelen gå i dybden for å forklare de forskjellige strategiene, det blir for omfattende. Men vi skal huske på at en forsterker er noe som øker hyppigheten av en atferd, og straff er noe som reduserer hyppigheten av en atferd.

Jeg har registrert at vi ved Nordenstam Hundskole har blitt kritisert fordi det brukes negativ forsterkning på våre kurs. Problemet til disse kritikerne er at de ikke har oppfattet at hundeeiere til daglig bruker negativ forsterkning og straff. De som hevder at de aldri bruker negativ forsterkning og positiv straff snakker usant, eller i beste fall mot bedre vitende!

Fordi: Hver gang det gås tur med hunden brukes det negativ forsterkning.

Eksempel: Dersom hunden trekker i kobbelet vil den få et ubehag i halsen på grunn av at den selv drar i båndet. I en slik situasjon blir det brukt negativ forsterkning i form av trekk i kobbelet ved at for eksempel eier stopper opp, eller snur og går i en annen retning. Når kobbelet strammer seg rundt halsen til hunden blir dette omtalt som positiv straff i læringspsykologien. Når hunden slutter å dra i kobbelet, etter at eier har stoppet opp, blir dette omtalt som negativ forsterkning. Hunden har altså selv mulighet til å fjerne ubehaget.

Vi skal være klar over at negativ forsterkning ikke er negativ forsterkning før ubehaget opphører.

For å unngå å bruke negativ forsterkning i dette tilfellet, kan man mao aldri ha hunden i kobbel, eller styre den ut av uønskelige situasjoner. Hvis hunden hopper opp på bordet for å stjele mat, dytter de fleste fornuftige hundeeiere hunden ned igjen. Dette er også et ubehag for hunden. Blir hunden ”lei seg” av den grunn? Dersom hunden ligger i sofaen og man tar den ned igjen, har man også per definisjon påført hunden et ubehag.

Jeg kan ramse opp en uendelig rekke av eksempler på dette. Men jeg overlater til leseren å tenke etter.

Negativ forsterkning og positiv straff er en del i våre handlinger. Og slik vil det alltid være. Enten vi liker det eller ikke. Det er altså helt umulig å gjennomføre daglige rutiner uten å bruke negativ forsterkning og straff. Å trene kun utelukkende positivt innebærer at du ikke kan kreve at hunden forholder seg rolig ved at du holder den fysisk fast, for eksempel ved dyrlegebesøk.

Regler og grenser er positive tiltak, og det handler om å ta ansvar for et individ som DU har valgt å ta ansvar for!

Er ikke dette egentlig sunn fornuft? Hvordan skal det bli hvis hunden skal bestemme og styre våre liv?

Og: Hvordan fungerer egentlig en hundeflokk?

I hundeflokken bruker hundene selv til stadighet negativ forsterkning. Dette ser vi blant annet i vaske og stellesituasjoner, avkommets forsøk på å få mat utenom spisetider, tilfeldige tiltak og irettesettelser, hale draing, gaping over hodet, legge i bakken og krav om at stopp betyr stopp!

Er hundene grusomme dyremishandlere?

Nyere forskning viser også at det å være konsekvent har stor betydning for å få en velfungerende hund. Å være konsekvent betyr egentlig at eieren insisterer på at reglene blir fulgt, altså at vi sørger for at det som blir sagt blir gjort. Bruk sunn fornuft, og sørg for å etablere regler og grenser i ditt hundehold.

____________________________________________________

MED FUGLEHUND PÅ NORDENSTAMKURS !

Etter å ha deltatt på både grunnkurs og videregående kurs med 2 av våre Gordonsettere

tenkte vi å dele noen erfaringer, og synspunkter med leserne av Hundeskolenytt.

Vi er særdeles godt fornøyd med begge kursene. Etter å ha drevet aktivt med fuglehund i snart 25 år har vi aldri tidligere opplevd så godt forberedt og profesjonelle instruktører. Instruktørene hadde evnen til å formidle lærdom på en klar og tydelig måte, og klarte ved sitt engasjement og faglige tyngde å motivere elevene til å virkelig jobbe med hundene sine. Nordenstam Hundeskole overgår alle ”profesjonelle” instruktører innen fuglehundmiljøet (og andre ”instruktører” som vi har opplevd) når det gjelder metodevalg, system og struktur !

Pga. disse kursene har vi blitt tilført nyttig lærdom og inspirasjon til å jobbe videre med hundene våre. I høst ble unghunden vår, Vette, stilte på jaktprøve. Det var dessverre lite med fugl, så noen tellende fuglesituasjon ble det ikke, men vi fikk fin kritikk som ble avsluttet på følgende måte: ”Vette viser at hun er meget godt dressert”. Det er det ikke alle (fugle)hunder som er…….

Vi har lært en hel masse, og det vi først og fremst sitter igjen med er at vi har blitt mye flinkere til å være bevisst på eget kroppsspråk, mimikk, stemmebruk, samt å være nøyaktig. For oss som driver med jakthund spiller det for så vidt ingen rolle om hunden setter seg nøyaktig på samme sted hver gang på kommandoen –på plass – sitt- , MEN vi har opplevd dette slik at hvis vi er nøyaktig HELE tiden vil hunden generalisere dette også til andre viktige situasjoner. Vi har rett og slett fått lydigere hunder ! Vi har også blitt veldig bevisst å gjøre stor forskjell på kommandoord og ros.

Dessuten fikk vi gode tips om foring og vanning. Etter grunnkurset begynte vi å blande vom inn i tørrforet. Etter en stund oppdaget vi at vår eldste tispe på 12 år, som hadde vært noe plaget av tørre, flisete klør, hadde fått igjen klør som på en unghund. Ellers har det blitt mindre, og fastere møkk.

På videregåendekurset ble det trent på ytterligere nyttige og morsomme øvelser, og for oss jakthundfolk var måten apporten ble trent inn på høydepunktet. Mange settere er i utgangspunktet ikke særlig glad i å apportere. Men etter at Geir hadde lært oss en del små, men veldig viktige detaljer, gikk apporten som smurt. Vette som vi satser på i forbindelse med jaktprøver, apporterer av gledens lyst ! En annen øvelse som vi også har hatt stor nytte av er fremadsending. Dette har vi drillet Vette på, og brukes som en kommando når hun står ”låst fast” i stand, og fuglen skal på vingene. På ordre –fremad- går hun villig på, noe som kan være et problem for mange fuglehunder.

En helt annen sak:

Vi har i løpet av høsten fått med oss diverse ”hundeprogrammer” på TV…… Ja, ja, hva skal man si…..

Det meste kan karakteriseres som direkte latterlig.

Vi er veldig glad for at vi har gått på kurs hos Nordenstam som har utviklet metoder som fungerer i praksis, og at det er vi som er satt i sentrum for hundens oppmerksomhet, og ikke en pølsebit……

Kursene har vært en invistering i godt hundehold, og i skrivende stund gleder vi oss til trekkhundkurset !

____________________________________________________

MED TREKKHUND ÅRET RUNDT.

pluss litt til-
av Trond Lereng

Når det gjelder trekkhund og hundekjøring tenker vel de fleste på polarhundrasene, men det er også mange andre raser som egner seg utmerket til denne flotte måten å bruke hunder på. Enten det dreier seg om snørekjøring, pulk, slede eller barmark.

Vi har i alle år snørekjørt med våre Gordonsettere, og nå hadde vi lyst til å videreutvikle dette. Derfor meldte vi oss på trekkhundkurset første helga i Februar.

Kurset var svært interessent og veldig lærerikt. Geir øste i kjent og humoristisk stil av sine unike hundekunnskaper, og selvfølgelig ble vi tilført masse nyttig lærdom om en hundekjørers utfordringer og gleder. Det kan nevnes bl.a. innlæring av høyre, venstre, fremad, passering, foring, vanning, 'snacking', utstyr, stilarter, og ikke minst en masse generell kunnskap om hundehold og stell av hund.

Vinterkjøring

Med disse kunnskapene som ballast har vi lagt ut på mange fine vinterturer med bikkjene spent foran en fullastet pulk. Vi har hatt et stort forbruk av Glyserol, og dette er det desidert beste midlet vi har brukt i mot ising og kladding. Glyserol kjøpes på apoteket. Vi gikk også til innkjøp av 'gammeldagse' komteseler, og synes dette fungerte mye bedre enn diverse seler med plastspenner o.l. som ofte ryker i kulde. Dessuten passer det liksom så mye bedre på bikkjene, eller som Geir sa; 'dette er hel ved !'. Neste år blir det å stille opp i turrenn i Nordisk stil, og målet er å gjennomføre det 74 km lange Seppalaløpet.

Barmark

Som sagt er dette en veldig morsom og fin måte å aktivere hundene på året rundt. Vi har derfor gått til anskaffelse av en trehjuls sparkesykkel hvor hundene trekker i line foran sykkelen som om de skulle trekke en slede. Sykkelen har vi kjøpt hos Jan Reinertsen, Seleverkstedet på Harestua, se www.seleverkstedet.no. Med 2 - 3 løpssugne Gordons med skikkelig fremdrift går det bokstavelig talt så grusen spruter innover skogsbilveiene i almenningen. Vi benytter oss selvsagt av den tilegnede lærdommen fra vinterens kjøring, og bruker de samme prinsippene for foring, vanning og 'snacking' m.m. Vi opplevde at overgangen fra snø til barmark gikk veldig enkelt da hundene gjenkjente alle prosedyrer og kommandoer fra i vinter. Man må naturligvis være nøye med at temperaturen ikke er for høy, holde seg unna asvalt og være obs på annen trafikk. Vi lærte også på den harde måten at hjelm må brukes etter Kristins kollbøtte ned en bratt skråning med hund og sykkel over seg.

Dette er altså en glimrende måte å holde hundene godt muskelsatte og i god kondisjon på sommeren igjennom. Og husk hva Nordenstam sier; 'ta initiativ til morsom aktivitet slik at eier kommer i fokus for hundens oppmerksomhet'. Slik får man tilfredse og lydige hunder. (Forøvrig har en liten spire blitt sådd når det gjelder anskaffelse av Siberian Huskys.....)

Hundeviskeren

Det er vel mange som har fått med seg 'Hundehviskeren' på TVNorge. Vi synes dette er et fint program som er interessent å se på. Vi som har gått på Nordenstamkurs kjenner jo igjen mye av det som sies og gjøres. Millan fokuserer akkurat som Nordenstam på nødvendigheten av styring og kontroll, dvs. lederskap. Og at en hund er en hund, og ikke et barn. Og hunder trenger flokkledere som tar ansvar for det dyret man har anskaffet seg.

Dette har jo ikke overraskende falt en del av 'de nye' tungt for brystet da Millans metoder og teorier river ned det meste av det disse tror på. Programmet har som sikkert mange vet blitt forsøkt stanset anført av 'hundeskolen' Canis. Dette kan imidlertid ikke sees på som noe annet enn et patetisk forsøk på å beskytte egen forretningsvirksomhet.

Vi gleder oss til hvert program ! - Og flere Nordenstamkurs !

____________________________________________________

ISKALD VINTERJAKT !

'Skal du være med på vinterjakt'? - sa Tore. 'Ja' - sa jeg, 'hvor
skal vi dra'? Til Finnmark ! 'Ja' - det er greit, sa jeg.

Vi var uten kjerringer den gang, og gjorde som vi selv ville. Tore
ordnet med billetter til Alta, og sammen med en arbeidskollega av
Tore, Vidar, så dro vi !

Vi tok med oss tre fuglebikkjer. Tore hadde med den erfarne Kleiner
Munsterlanderen Scheena som hadde forsynt seg godt av premiebordet på
både høyfjells- og skogsfuglprøver. Han hadde også med seg
Gordonsetter - tispa Oda.

Oda var et kapittel for seg. Hun var 'godt' oppblandet av
forskjellige blodslinjerav ymse bakgrunn, og jeg kan vel si uten å
fornærme noen at hun neppe var noe syn for øye. Men hun var en
sjarmerende liten raring. Litt større enn en Beagle, en storgåer av
dimensjoner og jaktlyst av en annen verden. Ord som kontakt og
samarbeid var nok forholdsvis ukjente begreper for henne på daværende
tidspunkt.

Jeg hadde med Gordonsetteren Jill som var linjeavlet på det gamle
Kalvsjølia - blodet. Hun var ung, uerfaren og fremdeles litt gal den
gangen, men ble senere en svært så forstandig jakthund. Men det er en
annen historie.

Venner av Tore hjalp oss med utstyr og transport innover på vidda. Vi
hadde forberedt oss på kulde, men at det skulle bli så kaldt, det
hadde vi ikke regnet med. Det var nærmere - 30 grader da vi dro
avgårde, og vi hadde ca. 3 mil på scooter foran oss.

De fleste har vel sett gamle western filmer hvor man kan se varmedisen
som ligger over prærien, og det var akkurat slik det var. Det var
bare det at det var kulda vi så ! Men det var et flott skue der den
storslagne Finnmarksnaturen åpenbarte seg i sin flotteste vinterdrakt.

Vi kom omsider frem, og da vi begynte å rigge til lavvoen lettet det
rype etter rype.

Dette var jo lovende ! Fullt så lovende var ikke parafinovnen som vi
hadde lånt med oss. Den var praktisk talt potte tett. En langdryg
feltreparasjon med bare, iskalde fingre måtte til. Men skikkelig
varme ble det aldrig i den.

Vi krøp ned i soveposene etter å ha fått litt lunk i ovnen, men jeg
våknet utpå natta, iskald ! Jeg måtte le da jeg så Tore satt
oppreist, slo floker og dampet på pipa, men vi kom oss gjennom natta,
og våknet opp til nesten - 40 grader. Men ut måtte vi jo, og vi
jaktet på hver vår side av et lite vann.

Det var spor, møkk og dokkgroper overalt. Stadig hørte jeg ryper
lettet, og så var det tydelig at Jill fikk strålen. Hun ble lavere og
lavere i gangen, mer og mer intens, og til slutt stod hun der fanget
av sitt instinkt som hogget i stein. Jeg gjorde meg klar, men i det
jeg nærmet meg Jill lettet det fugl etter fugl utenfor skuddhold. Ja,
ja, det var kanskje like bra. Hadde hun stått der noe særlig lenger
hadde hun vel frosset i hjel på stedet.

Det var ikke lenge vi holdt ut, verken Jill eller jeg. Tross alt var
det ikke polarhunder vi hadde med oss. Tore og Vidar kom også rett
etterpå. De hadde fått 2 flotte vinterryper. Det var den erfarne
fuglebehandleren Sheena som hadde ordnet opp og vist sine kunster
under særdeles vanskelige forhold.

Vi hogde opp en boks bunnfrosset lapskaus, og tinte den sammen med
beinhardt brød. Vi spiste og storkoste der vi satt langt inne i
villmarka med et fantastisk nordlys flakkende over himmelen. Bare det
i seg selv og være der var en opplevelse i seg selv som jeg ikke ville
ha vært foruten.

Heldigvis slapp kulda litt etter litt, og da gradestokken viste - 15
grader mente Tore at vi bare manglet paraplydrinkene for å få
sydenstemning.

Rypene ble også adskillig mer samarbeidsvillige ettersom temperaturen
steg, og vi kunne nyte synet av jaktsugne bikkjers intense kryssøk
etter viinterrypene.

Jill og jeg gikk i lia på oversiden av lavvoen, og jeg så at Jill
markerte kraftig, stod litt, slapp seg ned i vinden for bedre å fange
opp strålen, og så stod hun ! Jeg 'listet' meg avgårde det beste jeg
kunne på ski for å komme i skuddposisjon. Kom meg litt på nedsiden og
opp bak Jill. Av med tjukke votter og sekk, og med skuddklar hagle
snek jeg meg innpå.

Og der, rett foran Jill, så jeg rypene på bakken. Plutselig bakset
det i vinger, og i det jeg skulle hive opp hagla gled skia, og jeg
gikk på trynet i snøen. Det var bare haglekolba som stakk opp av
snøen, og da jeg endelig hadde kavet meg opp igjen så jeg verken ryper
eller Jill. Pokker og ! En opplagt skuddsjanse gikk fløyten.

På ettermiddagen gikk Tore og jeg sammen. Sheena og Jill gikk fint i
samslipp, og det gikk ikke lenge før det ble stand. Vi fant Sheena
stående mot et bjørkekratt med masse rypespor rundt. Men hvor var

Jill ? Plutselig kom hun i stor fart over en kolle, dreide av mot
oss, fikk overvær, og stod ! Hun stivnet til rett ved siden av
Sheena. Vi avsikret og var klare.

Ja, kom igjen ! Begge to rykket frem, og to ryper åpenbarte seg
laglig til for skudd. Sitt, sitt !!!! Vi skjøt samtidig, ei rype
tomlet livløs til bakken, og Jill`s første vinterrype var et faktum.
Den ble effektivt apportert av Munsterlanderen.

Vi hadde en iskald, men opplevelsesrik vinterjakt. Resultatet ble
ikke allverden. Tilsammen ble det 9 ryper, men vi var desto rikere på
naturopplevelser.

Trond Lereng

___________________________________________________________

Med Gamle blodslinjer i skauen!

Desember, minus 10 grader, og mine hjemlige jaktmarker er kledd i hvitt. Den sparsommelig vintersola har kjempet seg opp på himmelen, og det blinker vakkert i tusenvis av iskrystaller der jeg sitter og småhutrer ved tyribålet. Skogsfuglen er ikke akkurat lett å komme innpå på denne tiden av året. Men i dag var vi heldige, vi klarte å lure ei brunspraglet orrhøne, som nå ligger i sekken.

Vinterfugl

Vi gikk opp ei bratt li, og fortsatte bortetter noen fururabber. Bikkja gjorde fine utslag, og var veldig forsiktig. Joda, hun visste nok at vinterfuglen var lett. Så skjer det som alle jegere venter på, bikkja markerer, blir lav i gangen, stivner, og så stand! Hun kikker bakover for å sjekke om jeg er med. Vi veksler blikk, og hun slipper seg ned i vinden for deretter og gjøre en bue mot meg igjen. Dette har hun lært av erfaring, for går hun rett på blir det lett støkk. Jeg venter i åndeløs spenning, og med ett blir det helt stille. Sikring av, - ja! – kom me`n! Orrhøna kommer rett mot meg, og da skuddet braker løs gjør hun et kast på seg. Jeg ser at hun seiler et godt stykke før hun faller livløs ned i lyngen. Ja, ja Bess, så smilte jaktlykken til oss i dag også da, sier jeg og stryker den ivrige Gordonsetteren over hue. Bikkja får ordre om å leite etter fuglen, og etter ei stund påviser hun den. I slikt terreng hadde jeg aldri funnet fuglen uten hund. Jeg kan glad og fornøyd legge ei vakker orrhøne i sekken. Samtidig er det også litt vemodig å tenke på at aldri mer skal hun delta i vårens flotteste skuespill. Aldri mer skal hanene kjempe om hennes gunst på spillplassen. Men det var et fint fuglearbeid, og da fortjener vi den! Nei, varmen er visst i ferd med å dø ut. Det er på tide å komme seg hjemover. På turen tilbake tenker jeg på alle de fine og spennende opplevelsene vi hadde tidligere i høst. I september, da skogsfuglen er langt mer samarbeidsvillig.

Orrhaner

Vi parkerer på skogsbilveien like ved en kolle. Jeg visste fra før av at det var godt med orrfugl helt nede fra veien og oppover mot toppen. Og enda lenger innover, i gammelskogen, pleier vi og møte en og annen storfugl. Ei svart bikkje, yr av glede, hopper ut av bilen. Hagla lades, og bikkja slippes. Bare 7 – 8 meter inne i skogkanten finner hun orrfuglmøkk. Full av forventninger rusler jeg sakte oppover lia. Det er mye blåbær, og rognbærtrea bugner av knallrøde bær. Bikkja søker ivrig på begge sider av marsjretningen, og etter et kvartes tid blir hun borte. Jeg prøver å se henne inne mellom de tette unggranene, men forgjeves. Tida går, og jeg begynner og bli litt småirritert. Hvor har nå bikkjefanten gjort av seg? Men plutselig ser jeg henne, en svart dirrende rygg inne i tjukkeste skauen. Jommen hadde hun stått i stand i nesten 25 minutter! Hun snur på hue, og får ordre om å avansere. Vi smyger oss fremover, side om side. Bikkja stille som en ånd, over rotvelter, under greiner, men så var det meg da. Ikke fullt så stille nei! Og så, etter ca. 100 meter fester hun en stilfull stand. Jeg går litt på nedsia av bikkja ettersom skogsfuglen nesten alltid kaster seg nedover. Ja ! – bikkja skyter frem, og opp kommer to orrhaner. Jeg ser den ene i ei glenne, og en tolver flerrer stillheten. Skogens vakreste fugl ligger død inne under ei skjørtegran. Den er et flott syn med sin blåsvarte fjærdrakt og blodrøde kam. Vi tar oss en feminutter før vi går videre oppover. Og, som jeg tenkte, her er det mer fugl. Bess finner igjen beitefot, og nøster den opp til hun spikrer fuglen i en flott stand. Plutselig går enda en orrhane opp. Jeg kaster meg rundt, brøler dekk, og får inn et sideskudd. Bikkja påviser blåhanen og sekken blir behagelig tyngre av fugl nummer to.

Bess rapporterer røy

Da vi kommer opp på toppen er klokka midt på dagen, og det er tid for et par timers pause. Jeg rasker sammen feit tyrived, og gjør opp varme. Flesk og pølser steikes mens Bess krøller seg sammen i lyngen. Selv ligger jeg på granbarseng. Kan man ha det noe bedre? Nei, jeg har visst slumret en stund, og det er på tide og komme seg videre. Jeg får holde halvt venstre bortover, for på den andre sida har allmenningens grådige skogsmaskiner rasert det som er av gammelskog. Vi kommer snart til et kupert område. Terrenget veksler mellom myrdrag, furukoller og skråninger kledd med feit blåbærlyng. Storfuglens rike! En skikkelig trollskog som tatt rett ut av eventyret. Man føler seg liksom så underlig liten her inne. Bess finner snart mye beitefot, og etter en times tid blir hun borte. Jeg venter en god stund før jeg plystrer forsiktig. Så, med ett er hun der. Hun piper og hopper opp på meg, for så og dra tilbake der hun kom i fra. Dette må være rapport tenker jeg, og beiner etter. Oppe i ei bratt li blir bikkja helt stille. Jeg lister meg etter, og får øye på ei litt merkelig rot som stikker opp av lyngen. Men plutselig leer rota på hue, og før jeg får sukk for meg kaster rota, som nå er blitt ei spill levende røy, seg utfor skråningen og forsvinner. Mildt sagt irritert setter jeg meg på en stubbe, og får et blikk i fra bikkja som sier: ”At du aldri kan gjøre dette riktig.” Jeg prøver og trøste meg med at det var brunfugl, og de lønner det seg å spare. Men det skurrer litt likevel. Vel, vel vi snur og jakter oss nedover mot bilen igjen. Jeg hører et par tiurer som braker nedover lia, men noen flere skuddsjanser blir det ikke. Jeg hadde nok sløst bort sjansen på storfugl den dagen.

Trond Lereng

____________________________________________________

VEIEN FREM TIL JAKTPREMIERING

LITT OM DRESSUR

av Trond Lereng

Vi som trener fuglehunder har et ønske om at hunden skal fungere best mulig både på jakt, og i dagliglivet. Noen har også et mål om å få hunden jaktpremiert.

Hva er så det viktigste for å lykkes med dette? Jo, man må ha en godt dressert hund som adlyder, og som ser på eier som flokkleder. Også hunder trenger ledere. Ledere som tar ansvaret fullt ut for den hunden man har anskaffet seg. Man må ha nødvendig styring og kontroll, godhet og omsorg, dvs. lederskap. Det innebærer at man må være villig til å legge ned et betydelig arbeid for å lykkes.

Jeg vil derfor bla. skrive litt om hvordan jeg har gått frem med vår yngste tispe, Vette, på vår vei mot en lydig, lykkelig og jaktpremiert hund.

SOSIALISERING

Ettersom min kone og jeg er oppdrettere av Vette, har vi kunnet arbeide med både preging og sosialisering helt fra starten. Hvilket legger grunnlaget for resten av hundens liv. I fra åtte ukers alder fikk hun være med overalt. På buss, tog, i i bil, i bymiljø, på hundeutstilling og ikke minst på utallige turer i skog og mark.

For det er av den største betydning at hunden får mye erfaring med det miljøet hvor den skal ferdes. Videre skapes det en sterk bindig og et godt tillitsforhold mellom hund og eier under slike turer, så fremt vi som eiere tar initiativ til all morsom aktivitet, og leder valpen trygt igjennom alle ”farer”. Slik lærer den å bli oppmerksom på oss, og lærer å stole på sin eier. Det er også viktig å ta med valpen alene uten voksne hunder, slik at valpen lærer at det er vi som er flokklederen.

Les mer om dette på www.nordenstam.no.

DRESSURKURS

Vi har deltatt med Vette og hennes mor Jerva, på både grunnkurs, videregående – og trekkhundkurs hos Nordenstam Hundeskole

Etter å ha arbeidet med hund i snart 25 år har vi aldri opplevd så profesjonelle kurs. Og disse kursene overgår alt av andre kurs som vi har deltatt på.

Kombinasjonen med Geirs erfaring, unike kunnskaper, instruktørenes dyktighet, engasjement og selve den pedagogiske presentasjonen gjør at disse kursene er en sikker vinner!

Vi har lært mye og har bl.a. blitt mye flinkere til å være bevisst eget kroppsspråk, mimikk, være nøyaktig, være glad, være myndig, være konsekvent og gjøre stor forskjell på kommandoord og ros slik at det skal bli enklest mulig for hundene.

Jon G. Hov, yrkesinstruktør og stud. Etologi, skriver i Hundeskolenytt, nr. 8 / 07, Kunsten å bruke seg selv: Vi ved Nordenstam Hundeskole opplever gleden av å lære kursdeltagerne det

mest fundamentale når det gjelder kommunikasjon med hund, nemlig kunsten i å bruke seg selv som den primære forsterker.

Bruke mimikk og kroppspråk, kjenne reglene for smittsom adferd, være tydelig, være glad, være nøyaktig, samt å være myndig. Alt parret sammen i en læringstreng som fanger hundens oppmerksomhet.

Gjennom 35 år har Nordenstam Hundeskole utviklet øvelser og metoder som gjør det unødvendig med surrogate forsterkere som godbiter på Grunnkurs.

Og videre skriver han: Dersom mat hadde blitt presentert på våre grunnkurs, hadde ikke våre elever måtte ta stilling til det å bruke seg selv, og hunden hadde valgt bort sin eier til fordel for en pølsebit.

Dette er noe enhver hundeeier bør merke seg!

Men det hjelper ikke bare å gå på kurs. Man må fortsette å jobbe målbevisst og iherdig med hunden, og følge opp det man har lært. Derfor har Vette blitt dressert en halvtimes tid hver dag. Vi har trent på mange forskjellige øvelser noe som fører til sterke bånd mellom hund og eier. Ved å trene på krevende øvelser som f. eks. hinderløyper med hopp, balansebom, vippehuske, klatremøtet, stigeklatring, så øker bindingen mellom hund og eier, da de begge to opplever en sterk følelse av mestring.

Slike krevende øvelser undervises det i på Nordenstams videregående kurs.

Mange med fuglehund tror at man må delta på egne kurs for fuglehunder. Dette er ikke riktig. Tvert i mot vil jeg si, og man må selvfølgelig holde seg unna ”godbitkursene”.

I fuglehundmiljøet er det alt for liten kunnskap om det å drive dressurkurs. Selv blant de profesjonelle. Det hjelper ikke om man selv har høstet mange premier hvis man ikke er i stand til å undervise etter et godt pedagogisk opplegg.

Nordenstam hundeskole har masse lærdom å tilføre alle hundeiere. Kursene har vært en investering i godt hundehold, og anbefales!

Angående dressurkurs se www.nordenstam.no.

Og husk; en lydig fuglehund er en bedre jakthund.

FUGLETRENING

Vi arrangerte en valpesamling hos Femunden Fuglehundskole i Sømådalen hvor hundene ble presentert for duer under kontrollerte former. Duetrening er en fin metode for å finne ut hva som bor i hunden. Man kartlegger bla. standinstinktet, djervhet og dresserbarhet i fugl. Man kan også trene på ro i oppflukt og skudd. Men noe mer er det heller ikke! Dette er ingen lettvint løsning og erstatning for trening på vill fugl i fjellet, og trening på tamfugl må ikke overdrives. Noen få korte økter et par dager holder. Deretter må man overføre dressuren ut i fjellet

Vette hadde sine første opplevelser med godt trykkende ryper vinteren –07. Jeg valgte å sette langline på henne den første turen for å sikre evt. ettergåing. Jeg slapp henne heller ikke ut i fritt søk, men sørget for å kalle henne inn når hun var i ferd med å forsvinne ut av syne. Dette medfører selvfølgelig et noe snevert søk, men jeg foretrekker det fremfor at hunden ramper uten at jeg kan korrigere.

Ved første kontakt med rype viste hun utmerket inngang på fugl og med høyt hevet hodet ”hang” hun på vinden, og gikk inn i en flott stand som hun holdt helt til jeg var fremme. Deretter reisingsordren – fremad- som jeg hadde lært inn på Nordenstams videregående kurs.

Etter ca. 5 m satte hun seg. Da fikk hun masse ros, og vi tok en lang pause for å roe ned. Noe som er svært viktig. Også i jaktsituasjonene har jeg hatt stor nytte av lærdommen hos Nordenstam med tanke på bl.a. nøyaktighet, ros, kroppsspråk og tydelige kommandoer.

Selv om jeg har 30 mil tur retur til fjells avsluttet jeg dagens trening med denne ene situasjonen, og reiste hjem. Dette er helt avgjørende for å lykkes. Avslutt med en god situasjon, og dra til fjells igjen dagen etter

Pga. Vettes unge alder var vi kun fire turer på fjellet denne vinteren, og hadde til sammen fem – seks gode situasjoner.

Høsten –07 reiste jeg sammen med Gjermund Lindstad som har Vettes bror, opp til Sollerøya i Femunden hvor det vanligvis er meget bra med fugl. Der fulgte vi samme opplegget som i vinter ved å ikke slippe hundene ut i fritt søk. Vi holdt de hele tiden innen synshold slik at vi hadde full kontroll. Vi brukte hele dagen på øya, men valgte å avslutte med begge hundene etter at de hadde hatt to fine fuglearbeider hver.

Denne gangen reiste vi tur retur 75 mil, med kun to situasjoner, men så var også disse til gjelgjeld 100 % korrekte. Det er mange som gjør den feilen at når de har betalt for et opplegg skal de ha mest mulig igjen for pengene. Dette fører til at de lar hundene få situasjon etter situasjon helt til de feiler, og så må de å avlære. Husk at feil lært er også lært.

Vi fortsatte med samme opplegg under jakta. Gikk opp i høyfjellet med god oversikt, og hadde to til tre situasjoner for så å gå ned igjen til hytta. Slik at har jeg minsket muligheten for feillæring. Skyt max to – tre fugl for unghunden den første høsten. Ellers blir den ofte alt for ”heit”, og man ender bare opp med ramping av fugl. Jakte, det gjorde vi med de voksne, erfarne hundene.

JAKTPRØVER

Jeg startet med Vette på høyfjellsprøve høsten – 07 på Rjukan. Dette var hennes første erfaring i fjellet sammen med andre, fremmede hunder. Hun var selvfølgelig preget av dette nye miljøet, men jeg deltar ikke på treningssamlinger da det er alt for mange udresserte hunder på slike arrangementer.

Det var lite fugl på denne prøven slik at noe tellende fuglesituasjon ble det ikke. Hun støkket imidlertid i medvind, men var komplett rolig.

Jeg startet også på prøver vinteren –08. Jeg opplevde da at hun startet noe forsiktig, men ble likevel premiert på sin første jaktprøve i Sjodalen med en fin 3 UK.

Kritikken fra Sjodalen ble slik:

Går et søk med ujevn intensitet og terrengdekning. Bra fart og stil. Kontakt og appell ok. En del bra utslag. Fortsetter samme søk i senere slipp. Finnes i stand. Reiser noe forsiktig ryper og er rolig i oppflukt og skudd.

Får i dag 3 pr. UK

Tallkarakterer: 3, 3, 3, 6, 2, 3, 4.

Etter hvert som hun fikk mer miljøtrening på prøver gikk hun seg godt opp og under Rolf Sevendals Minneløp i Femunden ble kritikken slik:

Hun går meget godt i lett terreng i stor fart, lett stil og aksjon, og i god kontakt. Jobber energisk dagen ut uten å lykkes.

Tallkarakterer: 5, 5, 5, 6, 5, 5, 5.

For øvrig ble det bemerket fra flere dommere at Vette var meget godt dressert.

KONKLUSJON

For å lykkes med fuglehund anbefaler jeg følgende fremgangsmåte:

-Melde dere på kurs hos Nordenstam Hundeskole slik at dere lærer kunsten å bruke dere selv som den primære forsterkeren.

-Vær konsekvent, dvs. sørg for at det som blir sagt blir gjort, hver gang.

-Ta initiativ til all morsom aktivitet slik at dere står i sentrum for hundens oppmerksomhet. Slik bygges det opp et tillitsforhold, og det oppstår en binding / en usynelig kobling mellom hund og eier.

Binding til eier vil m.a.o. si:

- Eier setter seg selv i sentrum for hundens oppmerksomhet gjennom: Læring, Lek og Arbeidsoppgaver – slik at hunden får fokus på eier.

- Konsekvent oppførsel fra eier vil hunden generalisere til også andre situasjoner i hverdagen og på jakt.

-Vær forsiktig med tamfugltrening.

-Sørg for å overføre lydighetstreningen til fjellet gjennom å være like nøyaktig, tydelig, konsekvent, rettferdig og god mot hunden i fjellet som hjemme.

-Kjøp følgende bøker: Nye DU er sjefen og Full kontroll av Geir Nordenstam.

-Från valp til ferdig fågelhund av Anders Landin, samt Landins DVDèr.

-Tren målbevisst, iherdig og med kvalitet fremfor kvantitet.

Husk; det er ditt valg, man får den hunden man fortjener.

______________________________________________

MOT ALLE ODDS

De første og beste ukene av jakta var lagt bak oss, og jobben krevde sitt igjen. Men tankene gikk til grov, gammelskog og høstkledde fjellvidder. Innsatsen i arbeidslivet var heller laber ! Jeg bråbestemte meg midt i uka, rasket sammen utstyr og bikkjer og dro til fjells !

Vi vagget med alt for tung bør innover mot koia, og i seneste laget på ettermiddagen. Valpen, Vette, var yr av glede, men ble behørig satt på plass av bestemor Jill som var sur. Kløvbæring var ikke noe for aldrende damer, syntes Jill. Hun ville ut og jakte, og ville slettes ikke ha noe av en overglad valp som beit henne i ørene. Vette hadde ikke noe videre lykke hos de andre bikkjene heller. Vi kom da omsider frem, og snublet oss inn i koia i grevens tid før mørket omsluttet oss helt.

Jill hadde overlevd de to første hardjaktukene til tross for dyrlegens dystre spådommer. For en del år siden ble det oppdaget en svak suselyd på hjerte. Hjerteklaffene lukket ikke skikkelig lenger, så blodet strømmet litt frem og tilbake. Og nå, på kontrollen rett før jakta, hadde det blitt sterkt forverret. Man trengte verken veterinærutdannelse eller stetoskop for å høre at noe var galt. Det hørtes ut som Vøringsfossen i full vannføring slik det bruste og suste i hjerte hennes. Hun hadde altså alle odds imot seg. Men jeg hadde bestemt meg for å bruke henne for fullt likevel. Falt hun ”på post” ville jo det være en verdig avslutning for en skogens – og fjellets dronning.

Valpen vekket oss grytidlig neste morgen, og jeg bestemte meg for å ta med bare Jill i dag. Jeg ville drive jakt slik jakt skal drives. Med gammelhund uten hensyn til jaktprøvenes kosmetiske finurligheter.

Vi rustet oss for en hel dag i fjellet, gav blaffen i hele verden, snudde ryggen til og forsvant inn i skogbandet opp mot fjellet, Jill og jeg. Hun gikk ut i erfarne slag i passe fart i den tette skogen. Det bruker og være godt med skogsfugl i liene opp mot fjellet, og jeg ville prøve der først. Det er et krav jeg setter til mine hunder. De skal kunne takle både skogsfugljaktens finesser og fjellets åpne vidder. Først da har man jakthund !

Det er så behagelig rolig å bare rusle slik av gårde med erfaren gammelhund. Uten roping og bråk som ofte følger med en rampende unghund. Vi kjenner hverandre ut og inn, Jill og jeg, etter å ha tilbrakt all fritid i skog og fjell i mer enn 10 år. Det har kostet meg et par kjerringer, men det har det vært verdt ! Det finnes jo mange av det slaget, men det kan være lengre mellom den virkelig store jakthund. Hunden som spiller på alle jaktens strenger, og fremkaller fjellets vakreste toner. Nå har det imidlertid ordnet seg med hundegal, jaktende kjerring, så da kan man jo også nå de helt store høyder på hjemmebane, men det er jo en annen sak…..

Jill har alltid vært litt sær, og det er tydelig hvordan forfedrenes aner lever i henne. Linjeavlet som hun er på det tradisjonsrike Kalvsjøliablodet avlet frem av gordonsettermannen og jegeren Rolf Aune. Det var han som i en mannsalder skapte noe av det desidert beste blodet innen norsk gordonsetteravl. Jill kunne være en prøvelse som unghund, sta og egenrådig som hun er. Vi har hatt våre oppgjør, men når ting falt på plass, ja, da ble det jakthund ! Hun er

forøvrig oppkalt etter Aunes Coolwinna Gorse, som ble importert fra Erins grønne øy, også

hun kalt Jill til daglig

Vi hadde ikke gått lenge før jeg hørte fugl i lufta. Pokker også, ble det en støkk ? Men så hørte jeg Jills taktfaste los. Ja, de siste årene har hun flere ganger skjelt på fugl som har tresatt seg. Jeg har aldri felt for henne i slike situasjoner. Det gjorde jeg ikke nå heller. Eneste resultat var at jeg ble gjennomvåt etter å ha ålet meg frem gjennom duggvåt lyng. Ei røy slapp seg ut fra furua akkurat da jeg kom på noenlunde skuddhold.

Etter hvert la jeg om kursen. Jeg ville til fjells for å pånytt oppleve høstkledde, åpne vidder, og se Jill utfolde seg i store , vide søk.

Og store, vide søk ble det ja ! Jeg har for øvrig aldri skjønt hvorfor man skal fremelske så vide søk. Det sier seg selv at hundene legger igjen alt for store, uavsøkte luker i terrenget og på den måten går for forbi fugl. Men Jill har lett for å legge på og legge på hvis hun ikke finner fugl. Etter en times gange i tunge myrområder ble hun borte over en åskamm. Jeg ventet en god stund, og regnet med at hun kom frem igjen på bortsiden av ei stor myr, men ingen hund kom. Jeg bestemte meg for å lete etter henne, og med en anelse uro i kroppen satte jeg kursen mot bakketoppen. Jeg var litt usikker, ville jeg finne henne i stand, eller liggende fredfylt i terrenget ? Hadde hun presset seg for hardt ? Hadde dyrlegens advarsel skjedd ?

Men neida, jeg så henne langt, langt ute. Der stod hun som spikret som så mange ganger før, kikket seg bakut, og så etter meg. Kommer du ikke snart ? Jeg skjøt en rypekylling som satt som spikret fast i lyngen. Jeg måtte nesten sparket den opp selv, slik som den trykte. Lang pause tok vi etter fuglearbeidet slik vi bruker å gjøre.

Etterpå jaktet vi uryddige hauger med mannshøy bjørk og tett vier innimellom. Vanskelig terreng å gå i, men vanligvis godt med fugl. Det ble stand igjen, men jeg så at hun var usikker. Hun justerte seg litt, og så begynte hun å gå, og når Jill smyger seg frem på raue labber, da er hun i farlig humør ! Jeg fulgte på, og hadde mitt fulle hyret med å holde meg i skuddposisjon mellom bjørkeleggene. Det ble flere stander underveis før hun fikk opp et stort kull i tettbjørka. Jeg heiv opp hagla, og ei rype ble offer for en tolver fra Nittedal. Jill har aldri vært noen stor apportør, men nå hentet hun fuglen som en dreven retriver. Som hun skulle si, joda, jeg henger fremdeles med !

Jill gjorde alles dystre spådommer til skamme, og lever i beste velgående. Det kan fort bli en høst til !

Trond Lereng

"HUNDENS NYE VERDEN"

Verdt å lese!

Jon Georg Hov

Printbare versjoner av artiklene

" Iskald vinterjakt "

" Med gamle blodslinjer i skauen "

"Veien frem til

Jaktpremiering"

" Hundesport"

" Mot alle odds "

" Med trekkhund året rundt "

Sommeraktiviteter